Hvordan kan vi vite at forenklingen forenkler?

Etter tjue år med lovkrav om samordning av statlige rapporteringsplikter har vi fortsatt ikke oversikt over hva de ulike etatene spør bedriftene om. Regjeringen vil forenkle for næringslivet, men da må etatene smake mer av sin egen medisin.

Myndighetsorganer i Norge krever fortsatt inn en mengde data fra næringslivet, og det vanker både tvangsmulkt og andre represalier for den som ikke leverer. Samtidig er det så som så med etatenes evne til å oppfylle sine egne rapporteringsplikter. Det skaper store vanskeligheter både for å nå Regjeringens forenklingsmål og for å evaluere hvorvidt forenklingstiltakene faktisk hjelper.

Rapporterings- og samordningsplikt

Oppgaveregisterloven, vedtatt allerede i 1997, gjør det klart at «Offentlige organer plikter der det er praktisk mulig å samordne oppgaveplikter når oppgavepliktene egner seg for samordning». Til støtte for slik samordning fikk vi Oppgaveregisteret ved Brønnøysundregistrene, og den samme loven krever at etatene sender melding hit om alle nye rapporteringsplikter og alle endringer i de eksisterende. Blant annet skal de oppgi bedriftenes tidsbruk og omfang av rapporteringen, et viktig mål for belastningen. Endret belastning over tid viser effekten av regel- og skjemaforenkling. Hvis vi kan stole på etatenes rapportering.

Samtidig skulle registeret gi en oversikt over all statlig datainnsamling fra næringslivet, så det ble mulig for etater med databehov å finne fram til andre kilder for å slukke datatørsten istedenfor å spørre bedriftene selv. Et krav om å samordne seg med andre hjelper lite, hvis man ikke vet hva andre driver med.

Senere er kravet om at staten ikke skal spørre om igjen om noe den allerede vet, slått fast i stortingsmeldingen Digital agenda. I dag heter dette «kun én gang»- eller «once only»-prinsippet. Og arbeidet med å skaffe oversikt over hva som finnes av offentlig innsamlede data er systematisert under merkelappen «informasjonsforvaltning».

Store mangler i rapporteringen

For litt over et år siden fikk Brønnøysundregistrene på plass en ny teknisk løsning som gjør det lettere for etatene å rapportere til Oppgaveregisteret. Lovkravet om å sende melding til registeret ble for første gang framhevet i siste versjon av Digitaliseringsrundskrivet, som er en instruks om digitaliseringsarbeidet i hele statsforvaltningen. Selv har vi gjort et stort arbeid det siste året for å minne om plikten overfor etater vi ikke har hørt fra på mistenkelig lenge.

Det skal sies at mange av etatene er jevnt over pliktoppfyllende og har forsynt oss med meldinger gjennom mange år. En god del andre er blitt flinkere når vi nå har lagt bedre til rette for å melde til registeret. Men vi er ganske sikre på at tallene i registeret har store mangler.

I dag har Oppgaveregisteret opplysninger om ca. 700 statlige skjemaplikter med totalt 23,5 millioner innsendinger i 2017, og vi kan anslå den samlede tidsbruken til om lag 5000 årsverk utfra det som er rapportert. Men tallene kan være både høyere og lavere. Omkring 25 prosent av de registrerte rapporteringspliktene har vi ikke fått oppdatert informasjon om de siste to årene, og det virker lite trolig at det ikke er gjort endringer i ganske mange av disse.

Dessuten ser vi at en del statsetater, til og med enkelte av de største, opplyser om mange næringslivskjemaer på egne nettsider, som aldri er meldt inn til Oppgaveregisteret. Dermed teller de ikke med i statistikken over tidsbruk og vi vet ikke nok om omfang og innhold til å kunne vurdere samordningspotensialet i et eventuelt samarbeid med andre statsetater.

Etter det som er meldt inn rapporteres fortsatt om lag 31 prosent av skjemaene på papir, men de fleste av disse er små. Viktige tall for Difis overvåkning av hvor godt vi lykkes med statlig digitalisering og viktig at de er oppdatert.

Vi kan bli bedre selv også

Allerede i tildelingsbrevet for 2017 fikk Brønnøysundregistrene beskjed om å vurdere eventuelt endringsbehov for oppgaveregisterloven, blant annet for å kunne håndtere forholdet til moderne informasjonsforvaltning på en bedre måte. Dette arbeidet har ikke kommet så langt som vi kunne ønske, og etatene må fortsatt gi opplysninger til Oppgaveregisteret, Altinn og den nye Felles datakatalog som vi må samordne bedre.

Vi er i en god dialog med eget departement, med Difi og med en rekke entusiaster i offentlig sektor. Når vi nå i fellesskap jobber fram en samlet begrepskatalog i Felles datakatalog, får vi et godt verktøy for å utnytte også Oppgaveregisteret på en bedre måte. Bare etatene får bedre kontroll på egen rapportering. Selv uten tvangsmulkt.

Du finner mer om Oppgaveregisteret i et tidligere blogginnlegg.

Comments are closed.