Frivillig og ideell sektor er en bærebjelke i det norske samfunnet. Felles for organisasjonene er et ønske om å bruke mest mulig tid på formålet, og minst mulig tid på rapportering.
Organisasjonene jobber hver eneste dag for at våre medmennesker skal få det bedre, enten det er lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Deres arbeid er en uvurderlig ressurs for velferdsstaten. Faktisk består frivillig og ideell sektor av nærmere 90.000 ansatte som årlig leverer 4,6 prosent av BNP til Norge i verdiskapning (SSB, 2018). Det er derfor viktig å lytte når sektoren gang på gang ber om mer tillit og forenkling av rapporteringssystemet.
Én gang, ett sted
Fundraising Norge heier på forenkling, samarbeid og erfaringsutveksling. Vårt hårete mål er et helhetlig system der organisasjonene kun innrapporterer én gang, ett sted. Det vil lette arbeidshverdagen til de som jobber i organisasjonene betydelig, men også de som jobber i offentlig sektor. Dette vil bygge gode relasjoner mellom sektorene, og rapportering dermed i større grad åpne for samfunnseffektmålinger. Enklere rapportering profesjonaliserer frivillig og ideell sektor ytterligere.
I livshendelsesprosjektet «Starte og drive en frivillig organisasjon» er «Alt en gang, et sted» blitt symbolet på hva vi kan få til dersom vi samhandler. I prosjektet har flere interessenter enn før en plass ved bordet. Det gjør at vi får belyst utfordringene fra kommunalt, statlig og organisasjonenes samlet. Brønnøysundregistrene har en svært viktig rolle i videreføringen av dette arbeidet og utvikling samt gjenbruk av eksisterende teknologi.
Tre store utfordringer
Hva er egentlig utfordringen med dagens rapporteringssystem? Hvorfor og hvordan skal vi forenkle? Det er særlig tre ting som utpeker seg:
• Tid. Organisasjonene melder om at de bruker mye tid i systemet. Det er krevende å forstå hva som skal rapporters hvor og hvordan. Å lære seg selve systemet å kjenne er svært krevende. Dette gjelder spesielt rapportering til direktoratene. Et annet punkt er alle data som skal fylles inn. Å ha dataen tilgjengelig krever gode interne rutiner for registering, måling og oppfølgning. Sistnevnte leder oss inn på neste punkt.
• Lite gjenbruk av data. Når dataene rapporteringen krever er samlet og fylt inn, er det krevende å forstå hva som skjer med dem i etterkant. Brukes dataene til å beregne samfunnsverdien av tjenestene norske organisasjoner leverer? Hvilken verdi får offentlig sektor ut av ideell sektor sin rapportering? Det er i liten grad gjenbruk av innrapportert data, noe om gjør at den samme prosessen med innsamling og utfylling av rapporteringsskjemaer må gjøres hvert år. I tillegg er det lite koordinering mellom ulike offentlige aktører slik at de samme dataene må rapporteres ulikt til hver enkelt aktør. Man må derfor ofte rapportere inn det samme på nytt, noe som igjen tar tid, og som videre leder oss over på neste punkt.
• Kamp om interne ressurser. Der det kunne vært én ansatt som stod for rapporteringen, må man kanskje ha tre. Dette er midler som kunne vært brukt mer formålstjenlig. De virkelig store organisasjonene som har sin største del av inntjeningen fra offentlige tilskudd, har ofte egne avdelinger som enten kun jobber med søknader eller kun jobber med rapportering.
Tid til det de brenner for
Med dette som bakgrunn er det svært enkelt å forstå organisasjonenes frustrasjon i møte med ulike byråkratiske regimer. De ansatte i norske ideelle organisasjoner går på jobb hver dag for å bruke mest mulig tid og krefter på selve saken de brenner for, fremfor å bruke mye tid på rapportering. Dette er nettopp det som er helt spesielt med frivillig og ideell sektor; den indre motivasjonen til å yte ekstra innsats kommer fra et dyptfølt engasjement. Jobben er i langt større grad dypt personlig. Derfor ser vi fram til videre samarbeid for å gjøre rapporteringen enklere for organisasjonene.