Skal vi få fart på digitaliseringen kan ikke forvaltning, deling og utnyttelse av data gjøres etter dugnadsprinsippet.
Det finnes utredninger nok som peker på at digitaliseringen i Norge går for seint, og at vi ikke får til nok på næringsutvikling og innovasjon. Prinsippet om at privatpersoner og organisasjoner skal se én offentlig sektor, og at offentlige virksomheter ikke skal spørre brukeren om samme informasjon mer enn én gang, er allerede nedfelt i stortingsmeldingen “Digital agenda”.
Kun en gang
En forutsetning for å få til prinsippet om å hente inn informasjon “kun én gang”, er at myndighetene kan hente en opplysning fra den beste kilden. For eksempel den offentlige virksomheten som opprinnelig har hentet inn opplysningen det er spørsmål om. Det bør være opplagt at Nav spørres om uføre, og Skatteetaten spørres om formue. Å spørre brukeren bør være siste utvei når informasjonen allerede finnes hos en offentlig etat.
Mens vi i det offentlige ofte har god kjennskap til data i egen sektor, er det langt dårligere stelt på tvers av sektorene. Min erfaring er dessuten at problemet er enda større for næringslivet, som har det vanskelig nok med å holde oversikt over hvilken etat som gjør hva.
Tre trinn til datadeling
Vi jobber for at det offentlige skal dele og gjenbruke data, og for å nå dit må vi gjennom tre trinn. Det første trinnet er en ren varetelling. Hvilke data har offentlig sektor, hva betyr de, og hva er de juridiske rammene? Disse dataene legger de ulike virksomhetene inn i Felles datakatalog. Neste trinn tar sikte på at dataene gjøres tilgjengelig gjennom en API-katalog. Tredje trinn er å tilrettelegge for at en opplysning kan hentes fra den beste kilden, kvalitativt gode og autoritative data. Per i dag har vi etablert varelageret og logistikkjeden, mens prissammenligningen, altså trinn tre, gjenstår.
Vi er godt i gang, har et stort engasjement, verktøyene er på plass – men vi må ta dem i bruk. Digitaliseringsrundskrivet og annet regelverk må støtte opp om prosessen. I dag er det imidlertid et stort “bør” som gjennomsyrer dette. På samme måte som vi krever at regnskapsopplysninger er tilgjengelige, må vi kreve at det vi besitter av informasjon er tilgjengelig. Den offentlige postjournalen hadde opprinnelig denne rollen. Vi må sikre at det å vise hva man har av data blir en integrert del av prosessen i virksomhetene.
Gjenstår 90 prosent
I 2018 ble om lag 100 nye datasett beskrevet, deriblant Folkeregisteret, Arbeidsgiver- og Arbeidstakerregisteret, Kontakt- og Reservasjonsregisteret. For å trekke fram noen, så har spesielt Skatteetaten, Lånekassen og NAV kommet godt i gang. Men det mangler fortsatt mange produkter og leverandører i katalogen. Anslaget ligger på at hele 90 prosent gjenstår. Det må med andre ord langt mer til enn den frivillige innsatsen fra virksomhetene, og de trenger en tydelig oppfordring og oppmuntring ovenfra.
Hva dataene betyr er ofte kjent innad i egen virksomhet, iallfall blant jurister og fagpersoner. Utenfor virksomheten er imidlertid risikoen for misforståelser stor, og data kan brukes feil. Sammen med Språkrådet og Skate-virksomhetene har vi derfor startet arbeidet med å hente inn og sammenligne begreper, og dermed avdekke eventuelle forskjeller i bruk. De første etatene er i gang her.
Regelverket må henge med
Vi vet at de offentlige virksomhetene som trenger data må kjenne de rettslige reguleringene. Regelverket for deling er imidlertid komplisert, og må fornyes, slik at vi får et mer digitaliseringsvennlig lovverk. Vi i offentlig sektor er i økende grad i stand til å se ting fra brukernes ståsted, og praktiseringen av regelverket må henge med. Samtykke bør kunne benyttes som det gjør der brukeren tar med fysiske attester og dokumenter i dag. Dette er en lavthengende frukt som vil styrke personvernet.
Dersom data er den nye oljen trenger vi verktøy for å foredle den. Data må behandles som noe eget, forvaltes som en ressurs, og ikke et biprodukt av prosessene der de skapes. Ingen teknisk plattform kan fri de som er ansvarlige for dataene for oppgavene knyttet til informasjonsforvaltning.
(Teksten er et utdrag fra min presentasjon for regjeringens digitaliseringsutvalg i februar.)