Det er skuffende at vi snakker hverandre ned, mener den avtroppende IT-direktøren i Skatteetaten, og han etterlyser anerkjennelse av andres arbeid.
Når Karl Olav Wroldsen i disse dager pensjonerer seg etter en årrekke som offentlig digitaliseringstenker, bør de av oss som brenner for IKT i det offentlige bli mer enn en anelse bekymret.
Fra sin base i Skattedirektoratet har han levert betydelige betraktninger i de fleste formelle og uformelle samarbeidsfora for offentlig digitalisering og tilført spenstige strategiske tanker. Rimeligvis sett fra rollen i en sentral etat, men likevel med vyer som går langt utover omsorgen for én enkelt samfunnsaktør.
I 2015 fikk han Rosing-prisen som Årets IT-Direktør. Allerede for ti år siden var han sterkt medvirkende til FAOS-rapporten (Felles Arkitektur i Offentlig Sektor). Både statusbeskrivelsene og de mange forslagene i rapporten fikk stor oppmerksomhet i årene etterpå.
Vi har sikret oss en liten prat om fortid og framtid, når Karl Olav nå er fristilt fra etatsbindinger men fortsatt like opptatt av det digitale samspillet i og med offentlig sektor.
Det offentlige skulle lede an
Hvis vi går ti år tilbake og starter med FAOS-rapporten: Hva har gått bedre enn du selv forestilte deg den gangen og hva er du skuffet over?
Den gang var ikke tenkningen om digitalisering slik den er i dag. På det tidspunkt var smarttelefonen noe man bare hadde begynt å høre litt om, sosiale medier var i sin spede begynnelse og egenskapene som skytjenester har i dag, var bare noe vi snakket lavt om.
Den gangen var det vanlig å mene at offentlig forvaltning skulle lede an i digitaliseringen. Skatteetaten hadde i flere år hatt ambisjonen om å være «best på e-«, og fikk det bekreftet av andre – kan hende litt for ofte. Det gav også en støtte til formodningen om at offentlig forvaltning faktisk kunne sette dagsorden i den digitale samfunnsutviklingen. Årene som har gått siden har vist at slik ble det ikke.
Deler av det som FAOS-rapporten tok opp har jo blitt realisert: Vi har fått et direktorat som skal koordinere digitaliseringsambisjonene til Regjering og Storting, det er blitt rigget tverrsektorielt råd og -samarbeid på tvers gjennom SKATE og dets arbeidsutvalg. Så langt vel og bra – men ikke bedre enn forventet.
Skuffende maktkamp
Skal man få til noe på tvers, må man faktisk jobbe på tvers. I den grad ordet skuffelse skal anvendes er det nok mer knyttet til at vi i dette arbeidet også har sett utvikling av en til dels ødeleggende maktkamp og vilje til å snakke hverandre ned. I stedet for å basere på hverandres resultater, bygges heller konkurrerende eller dublerende løsninger. Dette gjelder både mellom departementer og mellom etater. Ingen nevnt – ingen glemt.
Jeg registrerer også med en viss forundring at rapporten ikke synes å fungere som underlag for videre fremrykking på arkitekturområdet, men at man derimot har en tendens til å gå i ring – dvs. starte med blanke ark. Anerkjennelse av andres arbeid står ikke alltid like sterkt.
Når det gjelder digitaliseringen som sådan er det vel bare å si at den mer enn forventningene den gang har skutt fart, truffet samfunnet både dypt og bredt og har dramatisk endret måten vi lever våre liv på og hvordan verdier skapes.
Bør bare dekke FELLES behov
Alle offentlige myndigheter har et selvstendig ansvar for sin egen måloppnåelse og må kunne velge virkemidler som optimaliserer egen ressursbruk. Felleskomponentene skal ta hensyn til de mange og det kan virke utrygt å basere samfunnskritiske prosesser på systemer som utvikles utenfor etatens egen styring og kontroll. Finnes det noen god løsning på dette?
Dette dreier seg om å bygge tillit basert på tilgjengelighet, kapasitet og sikkerhet, men også å være tydelig på hva man skal, og kan, forvente av en felleskomponent.
I likhet med å det å stole på banksystemene, og på vann- og strømleverandører, må også de ansvarlige for nasjonale felleskomponenter bygge opp tillit gjennom stabile og sikre leveranser. Tjenestene må fungere, og når de benyttes av mange innebærer det døgnkontinuerlig drift. Stikkord her er forutsigbarhet og innfridde forventninger.
En felleskomponent bør rendyrkes til nettopp å dekke fellesbehovet. Den skal være et minste felles multiplum og ikke største felles mål. Ambisjonen om å være alt for alle, vil føre til en løsning som i ytterste fall vil bryte sammen av egentyngden. Dette må komponentansvarlig være i stand til å forklare og forsvare.
Dersom offentlig sektor fortsatt velger å bygge, drifte og forvalte på egen kjøl – hver for seg, er man dømt til å tape i digitaliseringsløpet. Styring og kontroll skal man selvfølgelig fortsatt ha, men det må ikke forveksles med å fortsatt skulle drive husflid. For å henge med i utviklingen må de interne IT-avdelingene gå fra sin tradisjonelle rolle med å levere hjemmesnekrede løsninger til å bli integratører av ferdigsystemer, pakker og skyløsninger. Resultatet utad leveres som et sett av mikro-tjenester og API’er. Offentlig sektor må ut av sine mange datahaller og i stedet bygge på datakraftverkene som nå utvikler seg i markedet.
Gamle systemer og lovverk
Mange land som har bedre grep om offentlig informasjonsforvaltning og digitalisering er «nye nasjoner» som har kunnet forme offentlig struktur og regelverk uten den ballasten vi har som gammelt demokrati. Er Norges problem primært juridisk eller kulturelt?
Det er helt opplagt at land uten en lang forvaltningstradisjon, og som muligens er i en politisk situasjon der det er maktpåliggende å raskt komme over en ny tilstand, har andre intensiver enn de vi har. Dette så vi særlig på nittitallet etter at muren falt.
Det er også klart at land som startet opp med digitalisering i datamaskinenes ungdom – på 60- og 70-tallet, som støttesystemer til manuelle prosesser eller for automatisering, sitter med en betydelig portefølje av systemer solid rotfestet i gamle papirdrevne, manuelle prosesser. Norge er nok blant dem der både juridisk og kulturell arv er med på å tilføre litt friksjonsvarme i fremdriften. At vi sitter med lover og forskrifter som ikke er tilpasset dagens virkelighet er hevet over tvil. Slike tar det også tid å endre.
Digitale økosystem
Ser du for deg noen trender i dag, her til lands eller internasjonalt, som vi skal være spesielt oppmerksom på i digitaliseringens tjeneste?
Inn mot 2020 innebærer digitalisering prosessomlegging, nye grensesnitt internt i organisasjonen og mellom organisasjoner – også av ulik art der tradisjonelle konkurrenter kan etablere samarbeid. Fremvekst av digitale økosystem vil oppstå. Offentlig forvalting må både gjøre seg i stand til å delta i disse og finne sin rolle i systemet. Igjen; dette drives primært ikke frem av offentlig forvaltning, men av nye virksomheter med digitale forretningsmodeller.
Slike modeller vil også bli basert på en heldigital økonomi basert ulike former for kryptovaluta og blokk-kjeder. I sin tur vil det bidra til å overflødiggjøre transaksjonsforetak som bank- og finansinstitusjoner, med også advokater, agenter osv. Skatteetatens viktigste kilde for grunnlagsdata er med andre ord utsatt, men det er ikke den eneste etaten der endringer vil komme.
Omfattende og byråkratisk
Hvis du plutselig satt som Regjeringens utpekte digitaliseringsgeneral; hva er det første du ville gått løs på?
Det hadde nok vært å se på finansieringsordningen. Dagens fossefallsbaserte ordning for finansiering av IT-løsninger krever konseptutredning, utforming av satsningsforslag, muligens en tur innom hele eller deler av KS-ordningen, gevinstrealiseringsplaner, samfunnsøkonomisk analyse, runder i budsjettprosessen, etablering av prosjekt osv., osv., er ikke forenlig med å skulle levere IT-løsninger som løpende svarer ut digitaliseringsutfordringene.
Man kan ikke drive digitalisering av offentlig forvaltning på samme måte som man bygger veier. Fra ideen unnfanges til løsningen er oppe og flyr, tar det flere år. Det fungerer ikke i en verden der informasjon, kapasitet, krav og forventninger øker eksponentielt. Når løsningen omsider kommer på lufta vil verden for øvrig har gått videre og dermed bidrar den ikke til å møte brukernes forventninger.
Digitaliseringen av samfunnet inngår ikke som del av norsk transportplan. Ordningen – som jeg oppfatter har blitt mer omfattende og byråkratisk i de senere årene – anser jeg som den største trusselen mot Regjeringens Digital Agenda.
(Foto: Skattedirektoratet)