Hei, Forenklingsbloggen! Takk for at jeg får skrive her.
Når jeg spør NHO-medlemmene om hva de mener NHO må arbeide med, troner forenkling alltid øverst på listen. Derfor vil jeg skrive litt om hvilke forventninger vi har til politikere og til offentlige myndigheter.
Forenkling krever politisk handling
For forenkling er politikk (men ikke bare). Det ser vi når politikere gir lover – de veier fordeler mot ulemper og nytte mot kostnader. Og vi ser det når statsbudsjettet blir behandlet.
En ting er klar: Er forenkling ikke et eget mål i næringspolitikken, med solid forankring særlig hos både statsminister og finansminister, skal vi jammen meg få slite med å se resultater for bedriftene.
Også i Sverige har regjeringen som mål å redusere regelkostnadene. Nylig så jeg noen helt nye tall derfra, som viser at kostnadene for bedriftene har steget de senere årene. Med flere milliarder – stikk i strid med den politiske viljen!
Norske politikere må være på vakt!
Vi trenger regler…
Verken NHO eller bedriftene er motstandere av lover og regler. Men de påfører bedriftene kostnader som kanskje ikke er nødvendige. Og de har en samfunnsøkonomisk effekt fordi de påvirker konkurranse og priser og muligheter for nyetableringer og innovasjoner.
… men regler må være tilpasset virkeligheten …
Samfunnet forandrer seg, stadig fortere. Vi må evaluere og se om lovene fortsatt passer – regulatory fitness and performance-sjekk, som det heter i Brussel.
Kanskje var det ikke nødvendig at ethvert aksjeselskap i Norge måtte ha revisor. Nei, det var det ikke, fant Stortinget ut i 2011, og de opphevet denne plikten for de minste selskapene. Er det nødvendig at alle aksjeselskaper må lage en årsberetning hvert år? Nei, svarte et offentlig utvalg i 2015. Så får vi se da, om ikke Stortinget kan fjerne også det kravet.
… og nye regler må være godt forberedt!
Av og til er det nødvendig å gi nye regler.
Politikerne må få fakta på bordet før de treffer vedtak. Det må bli synlig hvilke valg de tar, slik at politikerne kan stå til rette for dem.
I 2016 kom det en ny utredningsinstruks. Hvis departementer, etater og offentlige utvalg utreder nye tiltak godt nok, vil politikerne få den informasjonen de trenger for å gi gode lover og forskrifter. De kan vurdere om nytten kan forsvare kostnadene som blir påført bedrifter.
Stortinget har for eksempel bestemt at alle kassaapparater i Norge må byttes i løpet av 2018. Kostnaden for bedriftene er selvsagt høy. Vet man nok om nytten? Tja, vi tvilte sterkt på det da Stortinget bestemte seg i 2015.
Regelrådet ble etablert i 2016. I skrivende stund har de gjennomgått over 20 forslag som har vært på høring. Bare fire av dem fikk det grønne lyset fra rådet. Noen mener at Regelrådet aldri burde vært opprettet. Jeg mener at tallene viser at skeptikerne tok feil. Nå er vi spente på hvordan politikerne følger opp. Jeg håper de ikke tar risikoen på å vedta lover og forskrifter uten å vite hvilke konsekvenser det har for bedriftene.
Bedriftene må spare tid og penger
Uansett må bedriftene leve med de lover og regler som faktisk finnes. Da blir spørsmålet hvordan det offentlige kan hjelpe dem til å etterleve best mulig. Det handler blant annet om å redusere bruk av ressurser: Kort sagt tid og penger. Veiledning og digitalisering kan bidra.
At det offentlige ikke ber om opplysninger det allerede har, burde være en selvfølge. Det er tjue år siden Stortinget ga oss Oppgaveregisteret. Det har fortsatt sin misjon, og en vitalisering tror jeg vil hindre unødvendige spørsmål til bedriftene.
Digitaliseringen i det offentlige må fortsette, og den må gå fort. Statsbudsjettet må prioritere dette (som sagt: forenkling er politikk). Mulighetene er enorme, besparelsene likeså.
Politikerne skal digitalisere det offentlige Norge. Men vi må passe på at gevinstene havner hos bedriftene også. Når Altinn-strategien går ut på at Altinn fortsatt skal «prioritere og styrke støtten til tjenesteområdene som innebærer de mest belastende pliktene for næringslivet» gleder jeg meg til fortsettelsen!